AP har en historisk lav tilslutning hvis man skal tro de nylige meningsmålingene.

Jonas Gahr Støre er en naturlig introvert, lojal, strukturert og ærekjær. Han kan best sammenliknes med en «corporate» person som traust arbeider for de overordnede mål og verdier. Ikke for seg selv og egen vinnings skyld. Støre er ikke maktorientert stilmessig, men søker kontroll og forutsigbarhet på et mangehodet troll. Det nok kan gi en og enhver problemer. For en type som Støre kan dette by på mange skuffelser. Han er åpenbart en fellesskapets mann med særdeles sterk integritet, minus en smule karisma.

Trond Giske er til sammenlikning en cowboy à la Wayne som tenker på seg selv foran fellesskapet. Lojaliteten er rettet innad mot Trond Giske og ansvaret for fellesskapet dominerer ikke beslutningstaking generelt. Han er i besittelse av et tydelig maktgen og har en ego-drive som er de færreste forunt. Han elsker å påvirke og elsker oppmerksomhet. Han er scenevant og kan gjøre det meste på strak arm. Åpenbart karismatisk, tilsynelatende sjarmerende og forførende.

Har de kjørt rekrutteringsprosesser i fylla?

Det er således tale om to meget forskjellige personlige stiler (den mer bundne kontra den frie) som typisk alltid vil være på kollisjonskurs. Mangfold er bra og som sådan er Arbeiderpartiet meget privilegert ved å ha så dyktige og framskutte folk. Men enkelte ganger er de fleste byer for små til å huse begge personligheter. Giske har tatt Trondheim.

Samling i bunn i krisetider er viktig, men også samling på toppen. Det finnes simpelthen lite rom for å ha store uenigheter på toppen når en bevegelse eller organisasjon skal prestere. Enda verre blir det når kommunikasjon på toppen bærer preg av manglende respekt for de overordnede linjer. Denne disharmoniske melodi er mange trette av. Det hersker mistro, det lukter ondt blod.

Trond Giske har en tendens til å utfordre eksisterende makt. Dette kan han simpelthen ikke la være fordi det er åpenbart, i hans hode, at det bare er en person som rettelig bør ha makten. Nemlig ham selv. Med Ap's historikk og den globale, økonomiske krise så er jeg kommet til at Giske ville gjøre partiet en tjeneste ved å finne andre jaktmarker. Han har ikke formatet til å kunne representere bredt, han har ikke evnen til å lede stabilt over tid. Støre har mange forbedringsområder og man kunne ønske mer farge, saft og kraft men han er i besittelse av en kjerne som består av:

• Lojalitet overfor bevegelsen er viktigere enn hensynet til ham selv
• Integritet, forutsigelighet og stabilitet
• Ydmykhet og lysten til å tjene

Venstre i Danmark har blitt delt mange gange i det seineste. Inger Støjberg og Lars Løkke Rasmussen har hver for seg hatt suksess med å stifte sine egne partier. Dette påvirkede naturligvis Venstres nylige valgresultat, men nødvendig var det. Kanskje er det på tide at Giske gjør det samme. Det ville være riktig for han selv å komme seg videre, og godt for Ap å få ro.

Opp på hesten.