(SOL.no): Etter først å ha pushet harde klatreruter i et egoistisk prestasjonsjag, fant filosofen og klatreren Arne Næss en bedre vei inn i klatresporten. Han innførte tankegangen om at det er ikke å nå toppen som er målet med klatringen, men å «være i fjellet» .
Denne tankegangen kunne reddet liv på Everest i år.
Næss utøvde denne filosofien selv ved å gå rundt fjellet ved flere anledninger isteden for å toppe ut. Det virker nesten naturstridig å ikke skritte opp de siste metrene mot toppen når du har brukt en dag, eller uker, eller år, for å nå målet ditt. Men det provoserer frem refleksjon rundt meningen og meningsløsheten i det vi holder på med.
Det var ikke bare fjellet Næss ønsket å være i. Det gjaldt også diskusjoner. Han var opptatt av å være i diskusjonen og nyte de gode argumenter, istedenfor egoistisk jag etter å vinne en argumentasjon. Om man så det gode i andres argumenter, ble resultatet bedre enn om man kun ønsket å hevde seg selv.
Du har alltid muligheten til å ha en generøs innstilling til andre, og sette dine egne ambisjoner til side. Det kan redde livet ditt en dag.
De fleste av klatrerne på Everest falt ikke ned. Det var bare iren Shay Lawless som nådde toppen før han ble 40 år, men falt 500 ned fra en hylle kalt balkongen, på vei ned. Han reiste med turoperatøren Seven Summit Treks som var ansvarlig for to av de forulykkede. Samme selskap var ansvarlig for to sherpaer som døde året før. Fire dødsfall på to år. Kan det ha noe med selskapet å gjøre?
Dette skrev Financial Times om Seven Summit Treks i Juni 2018: "Nepali group Seven Summit Treks, meanwhile, offered a $130,000 “VVIP” package, taking clients by helicopter from Kathmandu to Dingboche and thus cutting the base camp trek to just three days. Midway through the trip, expedition members were flown back to Kathmandu for several days’ rest in a five-star hotel before returning, refreshed, to the mountain."
Derfor bør du bli medlem av Elbil24 PRO
De dyreste turoperatørene arrangerer altså turer med en prislapp som kan ende på opp mot en million kroner inkludert alt. Det sier seg selv at når du røsker deg ut av din kontorpult og direktørlønn, så ønsker du valuta for penga. Du vil nå toppen. Bare rammene rundt reisen øker risikoen din for å dø dramatisk. Om du har all verdens tid, kan du snu. Om du gjør ditt ene forsøk i livet, lurer du hodet ditt til å tro at det er viktig. Lawless hadde med seg åtte sherpaer i sin gruppe. Han var, inronisk nok, professor i kunstig intelligens ved Trinity College i Dublin.
Men de fleste andre falt ikke i døden.
De døde fordi kroppen ikke tålte å være i dødssonen så lenge. De fleste av de 11 personene som døde på Everest i mai 2019 døde på vei ned fjellet, av utmattelse eller av høydesyke. De døde av en kø som oppstod fordi været kun tillater klatring i små tidsvinduer av gangen, og i år hadde 381 av personer fått tillatelse til å klatre til toppen. Ifølge The Guardian nådde 200 personer toppen bare på 23. mai.
Den amerikanske Advokaten Christopher Kulish nådde toppen den 27. mai etter å blitt med i the «Seven Summits Club» , altså å klatre på toppen av de høyeste fjellene i alle verdensdeler. På vei ned kollapset han. Målet var nådd. Men det var ikke noe mer.
De døde av en selvpåført risiko, vel vitende om at øverste del av Everest kalles dødssonen med god grunn.
Klatresporten er lagt opp som en prestasjonssport. Graderingssystemet gjør det enkelt å rangere sine egne prestasjoner opp mot andre. Fremveksten av innendørs klatresentre gjør sporten tilgjengelig for flere, og det blir mindre synlig at sporten innebærer risiko. Kommersialiseringen av Everest gjør det farligere for flere.
Men det er hodet som er farligst. Det er på mange måter vanskeligere å snu enn å nå toppen. Mer elevert.
Jeg tenker på Arne Næss hver gang jeg er i fjellet. Og jeg har snudd mange ganger. Jeg har snudd på glatte sva i Lofoten med hjertet i halsen. Jeg har snudd med stegjern og isøks noen hundre meter fra toppen i femten minusgrader i Jotunheimen. Jeg har gått lange omveier rundt skredutsatte topper på Høgruta.
Tyske David Göttler kommer aldri i historiebøkene. Han var også på Everest den 23. mai. Han snudde to hundre meter fra toppen, på en fortopp kalt South Summit. Han overlevde. Han klatret i god stil. Tok med sitt eget utstyr på sin egen rygg, klatret uten oksygen, og gjorde sine egne vurderinger.
- Folkemengden var bare en bit i puslespillet. Så var det vurdering av vinden og kulden. Marginene for å bli for kald (og dermed dø) var for små. Å gå i køen ville overlate risikoen for hva som skulle skje med deg til de andre, skrev han på Facebook etterpå.
Derfor dør menneskene på Mount Everest
Tilskuer- eller «bystander»-effekten oppstår når noen unnlater å hjelpe andre i en nødssituasjon fordi det er flere andre til stede. Fenomenet stammer fra forskning som ble gjort av Darley og Latane etter et mord i New York. 38 vitner hørte desperate skrik, men unnlot å varsle politiet. Fenomenet kan også observeres i hverdagen. Dersom en person faller på isen foran en stor gruppe, er det mindre sannsynlig at noen hjelper til enn om personen faller på isen foran bare noen få personer.
Du kan altså overleve om du tar ansvaret for vurderingen av risiko selv. Kanskje redder du også andre.
Kilder:
Fra egoisme til sjenerøsitet – kan toppidretten reformeres? av Gunnar Breivik ved Norges Idrettshøgskole.
Wikipedia: List of people who died climbing Mount Everest.
