Mislyktes: Han ene takket nei til fredsprisen, han andre ville levere den tilbake

Lista over mottakere av Nobels fredspris som i ettertid har falt i unåde eller blitt kraftig kritisert, begynner å bli lang.

USAs utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams sjefforhandler Le Duc Tho. (Foto: Ap/NTB)
USAs utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams sjefforhandler Le Duc Tho. (Foto: Ap/NTB) Vis mer
Publisert

Fikk de pris uten å ha handlet i tråd med Alfred Nobels intensjoner for tildeling av fredsprisen? Eller uten egentlig å ha gjort noe annet enn jobben sin eller handlet i egeninteresse?

Fikk de prisen for tidlig, eller var det kanskje for sent fordi temaet var utdatert? Viste vinneren seg senere å være en ulv i fåreklær?

– Det er ikke alle vi har eller ville ha arrangert fakkeltog for, for å si det sånn, sier daglig leder Oda Andersen Nyborg i Norges Fredsråd (NFR) til NTB.

Verstingene

Ingen fredspristildeling har fått mer oppmerksomhet og kritikk enn da USAs temmelig ferske president Barack Obama fikk prisen i 2009. Svært mange mener han havner i kategorien prisvinnerne med svake begrunnelser.

– Obama fikk fredsprisen på veldig tynt grunnlag i utgangspunktet, i beste fall var han veldig ambivalent selv. Han var nok veldig klar over at det skapte forventninger han visste det ville være vanskelig å innfri, sier direktør Henrik Urdal ved Institutt for fredsforskning.

Obama-administrasjonen var i gang med sin «krig mot terror». Den begikk målrettede, utenomrettslige henrettelser i Midtøsten og hadde på det meste 780 fanger i leiren i Guantanamo, uten at USA noen gang stilte dem for retten.

Norges Fredsråd, paraply for 18 fredsorganisasjoner, har de siste tiårene arrangert fakkeltog for fredsprisvinneren. Noen ganger har de droppet det.

– Vi støttet ikke tildelingene til Obama og ikke da EU fikk den i 2012. EU er for noen land en kime til konflikt, så der var vi ikke enig, sier Nyborg.

– Vi hadde garantert ikke gått i tog for Kissinger heller, legger hun til.

Konflikter som fortsatte

USAs utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams sjefforhandler Le Duc Tho fikk sammen fredsprisen for Parisavtalen i 1973, som skulle å få til en våpenhvile i Vietnamkrigen og en tilbaketrekning av amerikanske styrker.

Nordvietnameseren takket nei, fordi det ennå ikke var fred i landet. Kissinger mottok pris, men kom ikke selv til Oslo, og han er blitt kritisert for å ha fått pris for noe som mislyktes. Han ønsket også selv å gi tilbake prisen.

Oslo-avtalen lå til grunn da Israels statsminister Yitzhak Rabin, utenriksminister Shimon Peres og palestinernes president Yasser Arafat mottok prisen i 1994. Begrunnelsen var at de bidro til å åpne opp muligheter for en ny utvikling i retning av brorskap i Midtøsten. Det gikk heller ikke så bra.

– Det var ingen tvil om at avtalen representerte et framskritt den gangen, men så er det gått ad undas i ettertid. Det er også reist spørsmål om Arafat og Rabin skulle få pris med mye så blod på hendene, sier Urdal.

– Og prisen til Sør-Afrikas president Willem de Klerk var direkte ufortjent, legger han til.

Hånd i hånd med Nelson Mandela mottok de Klerk pris i 1992 for fredelig avvikling av apartheidregimet. De Klerk hadde vært tilhenger av segregasjon i lang tid, og det ble påpekt at han etter sanksjoner og internasjonal kritikk kun var pragmatisk da han bidro til avviklingen.

Ifølge Urdal er dette likevel en styrke ved fredsprisen: Å tørre å gå inn i prosesser og gi anerkjennelse for forsøket – inkludert til personer som har vært en del av problemet tidligere.

Ikke svart/hvitt

Nyborg i Fredsrådet sier det er blitt reagert på at enkle symbolsaker blir premiert, mens langsiktig, komplekst arbeid i mindre land kan pågå i årevis og skape forbrødring og tillit mellom parter i konflikter, uten å få anerkjennelse.

– Vi er ikke svart/hvitt i vårt syn. Det er komplisert og langsiktig arbeid å jobbe med fred, sier Nyborg, og sier at noen ganger gis prisen til personer som ser ut til å være på rett vei, og prisen bidrar ytterligere. Andre ganger går det ikke sånn.

Hun trekker fram prisen til Etiopias president Abiy Ahmed i 2019, for hans innsats for fred, samarbeid og avgjørende initiativ for å løse grensekonflikten med nabolandet Eritrea.

– Det var en fredsfremmende og ambisiøs tildeling. Slike har en viss risiko for at de ikke møter forventningene som følger med prisen, sier Nyborg.

Med prisen til Ahmed ønsket man å gi et puff til fredsprosessen, men prisen fikk ikke ønsket effekt.

– Kanskje gjorde den til og med alt vanskeligere. Men det fungerte i Colombia (prisen til president Juan Manuel Santos i 2016, red.anm.). Sånt er det vanskelig å forutse. Men prisen til Ahmed bidro til at verdens øyne ble rettet mot konflikten, så bortkastet var det ikke, sier Urdal.

Forsoning eller feil pris

En annen i den kategorien er Aung San Suu Kyi fra Myanmar, som fikk prisen for kampen for menneskerettigheter og demokrati. I ettertid fikk hun som lederskikkelse i hjemlandet krass internasjonal kritikk for ikke å ha stanset eller tatt avstand fra regjeringsstyrkenes offensiv mot den muslimske rohingya-minoriteten.

– Hun var en kandidat som var viktig og riktig i sin tid, sier Urdal i Prio.

– Det er i beste fall interessant kritikk av komiteen om de skal måtte stå til ansvar for alt en mottaker foretar seg, eller det som skjer i årene etterpå, sier Nyborg i Fredsrådet.

Den Norske Nobelkomite kommenterer i prinsippet ikke slike saker, men skriver at «eventuell kritikk av fredsprisvinnere etter at de har mottatt prisen, er imidlertid noe komiteen forsøker å følge nøye med på, noen ganger med stor bekymring».

Nobelstiftelsens statutter slår fast at man ikke kan trekke tilbake en pris når den først er delt ut.

– Mye kan sies i etterpåklokskapens lys, men at prisen skal trekkes tilbake, er fullstendig meningsløst, samtykker Urdal.

Truet med å gi den tilbake

Mange har fått fredspris for det de gjør i opposisjon, når det er lettere å stå på prinsipper og holde seg unna det som korrumperer.

Da Solidaritet-leder Lech Walesa fikk prisen i 1983, var han frontfigur for fagforeningen og opprøret i Polen mot kommunismen. Pristildelingen fikk direkte effekt på frigjøringen av Polen og er hyllet som en av de viktigste tildelingene. Seks år senere var Walesa valgt til. president.

Mot slutten av 1995 hadde han tapt den oppslutningen han til å begynne med hadde i befolkningen. Så kom beskyldningene om at han hadde samarbeidet med kommunister, og det eskalerte til et nivå der han i 2009 truet med å levere tilbake fredsprisen. Han truet også med å forlate Polen om ikke folk sluttet å beskylde ham.

Bra jobbet, men var det for fred?

I 2010 ga Nobelkomiteen pris til Liu Xiaobo, noe Kina reagerte kraftig på og la Norge i fryseboksen. Det ble veldig aktuelt å diskutere om Nobelkomiteens sammensetning skulle endres, slik at prisen blir mer global og mindre politisk, og slik at norsk næringsliv ikke rammes av omstridte tildelinger.

Fredrik Heffermehl skriver i boka «Nobels vilje» fra 2008 at blant fredspriser fram til 1940 var 85 prosent av tildelingene i overensstemmelse med Nobels kriterier. I årene etter krigen fram til 2007 er det bare 45 prosent av prisene som får «godkjent» av Heffermehl.

Den kenyanske økologen og miljøforkjemperen Wangari Maathai fikk fredsprisen 2004. Hun startet Green Belt Movement, som drives særlig av kvinner, og som har plantet mange millioner trær for å forhindre forørkning av landet. I 2007 gikk fredsprisen til den amerikanske politikeren Al Gore og FNs klimapanel. Men er klima fredsarbeid?

Muhammad Yunus og Grameen Bank fikk i 2006 fredsprisen for arbeidet med å gi mikrolån til fattige og bostedsløse i Bangladesh. Også her er valget kritisert med at prisen var feil.

Leger Uten Grenser, Røde Kors, FN, Amnesty og andre som har fått pris for å gjøre jobben sin, har også vakt reaksjoner og blitt sett på som litt ufarliggjøring av prisen.

Ingen pris

19 ganger siden 1901 har det ikke blitt tildelt noen pris.

– Under første og andre verdenskrig var det helt klart den internasjonale situasjonen som gjorde at Nobelkomiteen, med unntak for fredsprisen til Røde Kors i 1917, valgte å ikke dele ut noen pris. I de øvrige ti årene ligger forklaringen i at komiteen enten ikke fant at noen av de nominerte kandidatene var verdige en pris, eller at de fem medlemmene av komiteen ikke greide å bli enige om hvem av de verdige kandidatene som fortjente prisen mest, sier Nobelkomiteens direktør Olav Njølstad.

Urdal tviler på at Nobelkomiteen har valgt en veldig kontroversiell mottaker i år:

– De har nok hendelsene etter Ahmeds pris så friskt i minne at de neppe går bananas i år. De skjeler nok til nødvendigheten av å komme på et spor der vinnerne allerede har noe å vise til. Det mest kontroversielle valget ville vært kinesiske dissidenter, sier Urdal.

Generelt synes han komiteen har forvaltet mandatet sitt bra de siste årene.

– De har vært flinke til å finne nye og gode kandidater, med søkelys på det som er hensikten med prisen, og tatt mindre grandiose valg.

(©NTB)

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

sol er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer