Ekspertgruppe: Hvis det virker å stenge samfunnet, må tiltakene være ekstreme helt til vaksinen kommer

Da både USAs president Donald Trump og Storbritannias statsminister Boris Johnson begynte å snakke om korona-viruset med langt mer alvorlig mine i starten av denne uka enn tidligere, var det nok særlig ett dokument som hadde skremt vettet av rådgiverne deres:

Myndighetene hadde fått eksklusiv tilgang til den nye analysen fra det store korona-teamet ved universitetet Imperial College i London, en rapport som ble tilgjengelig for allmennheten mandag kveld. Arbeidet er ledet av epidemiologen Neil Ferguson, som er professor i matematisk biologi og har jobbet med modellering av utbrudd av smittsomme sykdommer i 20 år.

Den skremmende kortversjonen først: Om man innfører tiltak som er egnet til å bremse veksten i antall smittede kraftig, kan kapasiteten i helsevesenet fremdeles bli fullstendig sprengt av antallet intensivpasienter i den verste delen av epidemien, ifølge ekspertgruppens modell.

Her er er utviklingen i antallet pasienter, gitt ulike forslag til tre måneder lange bremse-tiltak og kombinasjoner, sammenlignet med intensivkapasiteten på sykehusene (den røde streken nederst):

image: Ekspertgruppe: Hvis det virker å stenge samfunnet, må tiltakene være ekstreme helt til vaksinen kommer

Den blå, mest effektive streken, viser en strategi der man isolerer alle syke, gir familiene deres karantene og skjermer de over 70 år ekstra i fire måneder (siden de har størst risiko for å dø eller fylle opp intensiv-senger). At ingen slike mildere tiltakspakker er i nærheten av å hjelpe nok tilsier at vi må ha tiltak som kan få veksten til å stanse opp, konstaterer forskerne. Så må de dramatiske grepene i samfunnet opprettholdes helt eller delvis i veldig lang tid for å holde antallet tilfeller nede.

«Det er vanskelig å si noe definitivt om hvor lenge den innledende varigheten av tiltakene vil være påkrevd, utover at det vil bli flere måneder», heter det i rapporten.

For å ha det sagt med en gang: Alle slike scenarioer er nå svært usikre. Selv ikke verdens fremste eksperter vet i dag nok om korona-viruset til å putte presise forutsetninger inn i modellene sine – og små justeringer i antagelsene kan gi store utslag.

Men la oss se nærmere på hva de britiske forskerne mener må til for å få ned antallet døde og livstruende syke i epidemien:

Start-stopp-start-stopp til høsten 2021?

For oss som allerede etter noen dager synes det har vært tungt å kutte all nærkontakt med mennesker utenfor den nærmeste familien, er denne grafen tung å svelge:

image: Ekspertgruppe: Hvis det virker å stenge samfunnet, må tiltakene være ekstreme helt til vaksinen kommer

Her har forskerne tatt utgangspunkt i britiske og amerikanske forhold og sett for seg at såkalt sosial distansering og stenging av skoler/universiteter skrus av og på ut fra gitte kriterier, samtidig som alle øvrige tiltak gjennomføres uten avbrudd – langt inn i høsten 2021. (Sosial distansering er definert som at alle husstander reduserer kontakt med andre med 75 prosent).

Ja, dette er det beste de har klart å komme opp med.

Poenget i et slikt scenario vil være at man hele tiden avbryter stigningen i antallet intensivpasienter før den når et uhåndterlig nivå. I dette eksempelet utløser færre en 50 intensivinnleggelser i uka (i Storbritannia) at skolene åpnes og folk drar på arbeid igjen, mens ny smittespredning som gir 100 intensivinnleggelser per uke betyr at skolene igjen blir stengt og mange holder seg hjemme til man kommer ned på 50 igjen. Slik kan man holde på til vaksinen er klar, masseprodusert og tilgjengelig for mesteparten av befolkningen.

Alt er ikke helsvart i tidsperspektivet, siden tiltakene myndighetene har til rådighet kan bli mer spissede og bedre senere.

«Når antallet tilfeller faller, er det mer gjennomførbart å innføre intensiv testing, smittesporing og karantene som ligner på strategiene i Sør-Korea», påpeker rapporten blant annet.

Risikerer at bølge nummer to blir like ille

Bakgrunnen for det nesten utenkelig langvarige scenarioet over, finner vi i denne grafen:

image: Ekspertgruppe: Hvis det virker å stenge samfunnet, må tiltakene være ekstreme helt til vaksinen kommer

Legg først merke til feltet som er skravert blått nesten fram til september i år. Det er her, etter fem måneder, man stanser tiltakene i dette scenarioet, og slipper folk løs i samfunnet igjen.

Det ville gått veldig, veldig dårlig, ifølge forskerne.

Den grønne kurven er utviklingen med både skolestengninger, isoleringer av kjente korona-tilfeller, og distansering mennesker imellom i hele fem-måneders-perioden. Etter det tenkte frislippet i september spretter antallet intensiv-pasienter til værs med en katastrofal topp i midten av november. En slik tiltakspakke kan altså ha vært ganske forgjeves fordi man får en bølge nummer to i fleisen som er omtrent like ille som den man ville fått rundt mai (svart kurve) uten å ha løftet en finger.

«Desto mer suksessrik en strategi er i å oppnå midlertidig stans (i smitteveksten red. anm.), desto større er den senere epidemien antatt å bli i fraværet av en vaksine, på grunn av lavere oppbygning av flokkimmunitet», står det i rapporten.

For å sette det i perspektiv: Hvis ingen hadde foretatt seg noe, viser forskernes beregning 510 000 døde i Storbritannia og 2,2 millioner døde i USA, sammen med et sammenbrudd i helsevesenet allerede i april med 30 ganger så mange intensivpasienter som det er bygd for å håndtere.

Så er det den andre av forskernes tiltaksvarianter, med karantene av hele familien til smittede, isolering av syke og sosial distansering – den oransje kurven. Det går ganske bra et par måneder, før intensivtilfeller overskrider kapasiteten en del, synker igjen, men så eksploderer det under to måneder etter at tiltakene ble tatt bort.

«Bremsing (mitigation, red. anm) vil kunne redusere toppen av innleggelsene med to tredeler og halvere antall dødsfall. Men den bremsede epidemien vil fremdeles resultere i hundretusenvis av dødsfall og helsevesen (særlig intensivavdelinger) vil være overveldet av mange ganger flere pasienter enn kapasiteten», skriver forskerne.

De påpeker at mye har skjedd innen sykdomsbekjempelse siden Spanskesyken, men at prinsippene er de samme som da amerikanske byer som «stengte» i 1918 lyktes bedre enn andre, uten å kunne unngå et voldsomt byks i smittede når skoler, kirker og barer åpnet igjen.

– Må vare helt til vaksinen kommer

Det er altså her den mest drastiske strategien kommer inn, siden selv det beste av bremse-tiltakene etterlater et antall intensivpasienter som er åtte ganger høyere enn kapasiteten.

Å stanse/reversere veksten («suppression») betyr at hver av oss i gjennomsnitt smitter færre enn én person til. I beregningen myntet på USA og Storbritannia krever det at man minst innfører sosial distansering for hele befolkningen, isolasjon av smittetilfeller og hjemmekarantene for deres familier, helst i kombinasjon med stenging av skoler og universiteter. (Bare en «lockdown», der folk i enda større grad hindres i å gå ut, vil ha større effekt, bemerker forskerne).

Dette vil gi en en topp i sykehusinnleggelsene tre uker etter at tiltakene startet, før behovet for intensivbehandling begynner å falle, ifølge modellen.

Men dette skal altså ikke vare i 14 dager, et par måneder eller over sommeren. De fleste av disse ekstreme tiltakene må i denne modellen fortsette helt til en vaksine for korona-viruset er produsert og distribuert, noe som i verste fall kan ta mer enn 18 måneder. (Uten at man i dag kan vite hvor effektiv den kommende vaksinen er).

Det er her man i teorien kan forsøke å bøte på de store samfunnsmessige konsekvensene ved å lage bestemte kriterier for korte perioder der man kan slippe deler av samfunnslivet løs.

Mange som har fulgt nyhetsbildet de siste ukene har pustet lettet ut over at Kina og Sør-Korea ser ut til å ha fått kontroll over utbruddene der, men det er for tidlig, mener ekspertgruppen.

«Kina og nå Sør-Korea har vist at stans (suppression, red. anm.) er mulig på kort sikt, men det gjenstår å se om det er mulig på lang sikt, og om de sosiale og økonomiske kostnadene ved tiltakene så langt kan bli redusert», skriver professor Ferguson og kollegene hans.

Men hvem vil akseptere langvarig isolasjon?

Den britiske rapporten synliggjør hvordan det allerede i utgangspunktet er oppførselen vår som er den viktigste ukjente faktoren i mange av regnestykkene: Effekten av ulike tiltak er prisgitt at en høy nok andel av innbyggerne faktisk gjør det de har fått beskjed om.

For eksempel forutsetter forskerne at bare 50 prosent av de britiske husholdningene vil overholde at alle familiemedlemmer av bekreftede smittede skal være i hjemmekarantene i 14 dager.

«Valget av intervensjoner avhenger til slutt av den relative gjennomførbarheten i implementeringen og deres sannsynlige effektivitet i ulike sosiale kontekster», skriver ekspertene.

Det er forskerspråk for at vi ikke aner hva som skjer om vi prøver å nærmest isolere hele befolkninger hjemme i månedsvis og hvilke forskjeller det er i hvordan folk reagerer i ulike land og lokalsamfunn.

Og da har man ikke engang begynt å tenke på den økonomiske situasjonen som utvikler seg etterhvert som folk blir stadig mer frustrerte over «unntakstilstanden».

Vitenskapsfolkene overlater følgende dilemma til politikerne:

«Stans (suppression, red. anm) bærer med seg enorme sosiale og økonomiske kostnader som i seg selv kan ha betydelig påvirkning på helse og velvære på kort og lang sikt. Bremsing (mitigation, red. anm.) vil aldri kunne beskytte de utsatte fra alvorlig sykdom eller død og den resulterende dødeligheten vil da fortsatt være høy».