Annonse

De har ikke våpen, men har likevel blitt luftens mest fryktede maskiner

Topphemmelig militær teknologi ser deg.

Første mai 1954 svevde Sovjetunionens nyeste bombefly – Mjasisjtsjev M-4, med NATO-kodenavnet «Bison» – over Den røde plass i Moskva. Dette var ikke lenge etter den første vellykkede avfyringen av en hydrogenbombe, og USA så hvordan deres gamle forbundsfelle fra andre verdenskrig ble til en fiende i den kalde krigen.

Det var nesten umulig å skaffe etterretningsdata, for overvåkningsfly ble skutt ned hvis de prøvde å gå inn i sovjetisk luftrom. Men Lockheed U-2 skulle skape en helt ny situasjon. Denne maskinen ble utviklet ved det topphemmelige anlegget som senere ble kalt Area 51 i Nevada. Den kunne fly så høyt at verken fiendtlige jagere eller rakettskyts kunne nå den, og derfra tok den detaljerte bilder av flystasjoner, fabrikker og skipsverft.

Kunnskap er makt, og disse bildene viste USA at det ikke eksisterte noen umiddelbar trussel, slik at man unngikk et farlig våpenkappløp og i verste fall atomkrig.

I løpet av sin historie er spionflyene blitt luftens mest fryktede maskiner, selv om de ikke har våpen om bord. Statlige myndigheter og militære styrker kan bruke disse høye utkikkspostene til mange forskjellige oppgaver, fra grensepatrulje og spionasje bak fiendens linjer til overvåkning av kampsoner for å lette strategiske beslutninger.

Det viktigste konstruksjonsmålet for disse maskinene er å skaffe nødvendig informasjon raskt og diskré. Moderne spionfly oppnår dette ved hjelp av spissteknologi og forskningens siste nyvinninger, men også historiske fly oppnådde mye imponerende.

Mange teknologier utviklet for SR-71 er i bruk den dag i dag. (FOTO: NASA Photo)Mange teknologier utviklet for SR-71 er i bruk den dag i dag. (FOTO: NASA Photo)

Se bare på SR-71 Blackbird, som ble konstruert i den analoge tidsalderen og fløy rekognoseringstokt fra 1964 til 1990. Selv med 32 meters lengde og 17 meters vingespenn kunne denne svarte kolossen fly fortere enn en geværkule. Den kom opp i mach 3, tre ganger fortere enn lyden, over 3700 km/t, det vil si at Oslo–Bergen ville ta ganske nøyaktig fem minutter med flying start. Den særegne, krumme formen med en skarp kant langs kroppssiden ga svært få flater som kunne oppdages på radar, og med sin tids ypperste fotoutstyr tok Blackbird bilder av bakken fra tre ganger større høyde enn toppen av Mount Everest. Enkelte SR-71 forulykket riktignok, men ingen ble skutt ned eller oppbrakt av fienden.

Nå som dette banebrytende spionflyet har gått av med pensjon, utvikler Lockheed Martins Skunk Works-avdeling en raskere og ubemannet etterfølger, SR-72, som har fått kallenavnet «Blackbirds sønn». Der skal en kombinasjon av forskjellige motortyper bringe maskinen opp i hypersonisk hastighet, slik at den kan krysse et helt kontinent på en time. Luftfriksjonen i slike hastigheter kan smelte stål, så SR-72 blir antakelig laget av slike kunststoffer som brukes i romferger og raketter. De må kunne tåle over 1000 varmegrader og ha tette sammenføyninger for å unngå farlige luftlekkasjer.


Å ta bilder i slike hastigheter vil kreve imponerende teknologi. Det er ennå ikke fastslått hvordan utrustningen i SR-72 vil se ut; kanskje den ikke engang er oppfunnet ennå. Derimot vet vi at maskinen ikke bare vil kunne observere. Det nye ubemannede flyet vil være væpnet til tennene, blant annet skal det kunne slippe bomber fra stratosfæriske høyder på nærmere  80 000 fot.


Aerodynamikk er et viktig element i spionflyteknologi – maskiner som SR-72 må konstrueres for å tåle påkjenningene de utsettes for i slike hastigheter. Løftekreftenes angrepspunkt forskyver seg mellom subsonisk, supersonisk og hypersonisk fart, og «Blackbirds sønn» må balanseres med omhu for å kunne takle disse variasjonene.


Ubemannede spionfly som Northrop Grummans Global Hawk, derimot, minner lite om hvordan vi forestiller oss et spionfly i toppklasse. Denne overvåkningsdronen har en svulmende neseseksjon og en litt klumpete bakpart, men den kan fly over hele verden og levere sanntidsbilder til kontrollmannskapene på det amerikanske flyvåpenets bakkestasjoner.


Ubemannede maskiner har mange fordeler i spionflyrollen. For det første slipper ingeniørene å konstruere en cockpit som skal kunne holde et menneske i live. Når det er snakk om å bygge mektige maskiner som skal operere helt oppe i grensesjiktet mot verdensrommet, sparer man mye tid, penger og plass på å sløyfe cockpiten. Mange droner kan til og med programmeres til å gjennomføre oppdrag selv om de mister kontakten med bakketeamet.




Global Hawk kan fly ubemannet verden over. (FOTO: NASA Photo)Global Hawk kan fly ubemannet verden over. (FOTO: NASA Photo)

En spiondrone som skaper bølger i luftovervåkningens verden, er RQ-180 fra Northrop Grumman. Allmennheten vet ikke så mye mer om denne stealth-dronen enn at den eksisterer, og at den er beregnet på å fly inn i forsvart luftrom og spionere på tungt bevæpnede fiendtlige nasjoner. Mange mener at den er konstruert som en kombinasjon av drage og flyvende ving, med en kantete og klumpet linjeføring som sprer fiendtlige radarbølger til alle kanter i stedet for å reflektere dem tilbake til kilden, slik at den unngår å bli oppdaget.


I tillegg til formgivningen kan radarabsorberende stoffer brukes til å gjøre spionflyene vanskeligere å oppdage. Når radarbølger treffer en flate kledd med slike stoffer, blir de reflektert i en helt annen retning, eller på en slik måte at de reflekterte bølgene nøytraliserer de innkommende. Med disse teknologiene blir maskinen praktisk talt radarimmun.


Lavsignatur, fart og styrke er vel og bra, men et spionfly duger ikke hvis det ikke kan føre en brukbar nyttelast. Det finnes et utall fikse innretninger som kan henges på, bygges inn, tilføyes eller oppgraderes for å forvandle et vanlig militærfly til en digital sansesentral. For eksempel har man radar og sonar som stusser henholdsvis radiobølger og lydbølger mot gjenstander for å påvise og posisjonsbestemme dem.


Rekognoseringsfly har ofte fotoutstyr med høy oppløsning, førsteklasses zoomoptikk, digital videostrømming og opptaksmuligheter. Varmekameraer og infrarøde sensorer er andre faste innslag i spionflyenes arsenal, sammen med alle mulige typer kommunikasjonsavlytting, akustisk overvåkning og mange andre former for smuglytting på omverdenen. Dataene leveres via raske sanntidskanaler til analytikere enten om bord eller på bakken, slik at etterretningen kan utnyttes godt.


Det ser ut til at overvåkningstoktenes framtid er preget av fart, kraft og høyde, godt hjulpet av automatisering. Selv om ingen har planer om å pensjonere trofaste gamle travere som Lockheeds U-2 Dragon Lady foreløpig, går det rykter om at raskere, farligere og mer allsidige spionfly er på trappene.


Et slikt konsept er TR-X – også det fra det berømmelige Skunk Works, Lockheeds utklekkingsanstalt for spionfly. Prosjektet er tidlig i planlegningsfasen ennå, men Lockheed har uttalt at denne maskinen skal settes sammen av de beste trekkene fra alle de andre fremragende spionflyene som patruljerer dagens luftrom, og at det kan være klart til innsats i 2030. Vi får holde utkikk når den tid kommer, men det spørs om vi får øye på det.


Artikkelen er hentet fra Ny Vitenskap nr. 16-6 og opprinnelig publisert på bokasin.no. Publisert på sol.no med tillatelse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder

Ellos rabattkoderLensway rabattkoderApollo rabattkoderRoom21 rabattkoderSportamore rabattkoder